Det er usikre tider i verden nå. Omstilling blir satt høyere opp på agendaen igjen i de mange ledergrupper og styrerom i Norge.
Personalsammensetning og -kostnader er selvsagt et tema. Da tenker jeg ikke bare på den endimensjonale tanken om at «vi har for mange ansatte», men selvsagt også hvilke ansatte vi har. Har vi den kompetansen som kreves for de nye tidene? Kan vi omskolere våre egne i den retning, eller må vi til sist tenke på å erstatte en del av våre egne med helt nye profiler?
Veiskille i livet – en mulighet!
Et resultat av omstillingsbehovet er at noen ansatte får muligheter til å gjøre en karriereendring. Som både er en nødvendighet og en mulighet. Med støtte fra sin arbeidsgiver.
Det er vel unødvendig å si det, men for mange er det å skulle gjøre et grunnleggende jobbskifte midtveis i sin karriere ganske krevende. Av mange åpenbare grunner.
Men for oss som jobber med arbeidsliv, kompetansevurdering og omstilling er mulighetsorientering et nøkkelord. Frustrasjon, sorg og usikkerhet kan ta stor plass hos mange. Men veien videre må være positivt orientert, selv om realismen sitter i setet rett ved siden av.
En karriereendring er et stort veiskille i livet. Det må utnyttes. Det gir muligheter for at den enkelte stopper opp og virkelig gjennomgår sine egne forutsetninger, motivasjon, styrker og muligheter.
Livets bananskall
For mange er jo yrkeslivet litt som å skli på livets bananskall. Tilfeldigheter som har ledet videre. De færreste har planlagt seg helt klart frem til dagens rolle og bransje, slik man enklere kan se for seg at en lege, snekker eller pilot har gjort. Det bare blir slik.
Omstilling og karriereendring gir muligheten for å re-starte. Stille seg noen viktige spørsmål, som hva vil jeg, hva kan jeg, hvor trives jeg, hva driver meg, hvem er jeg?
Karriereendring kan av den grunn bli en etterlengtet mulighet for å komme seg på den hylla man egentlig passer.
Men da må tilnærmingen for den enkelte være mer enn å bare se på CVen (bakover) for å finne veien videre fremover. Ofte tenker man jo at det er yrkeserfaringene fra tidligere som angir mulighetene fremover. Det blir for snevert.
Det er den enkeltes potensial som teller
Jeg tror de fleste av oss tenker at vi også kunne lykkes og trives i andre yrker og organisasjoner enn der vi endte opp. Vi kunne blitt noe helt annet her i livet.
I en omstilling og karriereendring må vi utforske hvilket potensial den enkelte faktisk har. Det krever en grundig prosess og selvransakelse. Noe som er verdifullt å gjøre når man en gang står ved et grunnleggende veiskille i livet. Jobben og yrket utgjør jo en stor del av menneskers identitet, utvikling og økonomiske livsgrunnlag.
For å få til dette må vi gå systematisk til verks. Bruke metoder, arbeidslivskompetanse og kartleggingsverktøy som avdekker både nåsituasjon, drømmer, motivasjon, evner, kunnskaper, personlighet, overførbare erfaringer og synliggjøring av mulighetene i et bredere arbeidsmarked. Hele tiden med en positiv mulighetsorientering, selv om man må være bevisst relevante begrensninger.
Altfor få av oss har gjennomgått noe som ligner på dette. Kanskje sist gang var hos en «yrkesveileder» i utdanningsårene.
Hvilket potensial er det egentlig jeg har i meg – og er det egentlig forløst der jeg er nå?
